Let The Good Times Roll
Morten Abel Lyrics


Jump to: Overall Meaning ↴  Line by Line Meaning ↴

With all emotions the sun sank
I don't want to complicate my life
And the afternoon brings a vague moon
The dawn the dark
At midday the illusion
Of the sun gazed down on us from the sky

Let the good times roll
Because god the almighty
Let the good times roll
The almighty
Will stick down his head beneath the clouds
Shake the earth and scream out loud
Let the good times roll

We build a castle though of sand
Got bombed by raindrops later on
And the magic flows and the night shows
The dawn the dusk
Horizon becomes level
Menazed by the coming of dark

Let the good times roll

A confused master of the universe
Gets his feelings hurt
A confused master of the universe
Gets his feelings hurt

Obey cos you're nothing
Strange things
Comes out of the mystery of love
The mirror moves and the night proves
The coming of the day
As violent as the night is
I don't want to complicate my life





Let the good times roll

Overall Meaning

The lyrics of Morten Abel's song "Let The Good Times Roll" provide a snapshot of life's complexities, from the changing tides of emotions to the constant flux of time. The singer observes the passing of time through various natural phenomena, from the sinking sun to the vague moon and the illusion of the midday sun. Despite the confusion and hurt that may arise, the singer implores listeners to let the good times roll because, in the end, everything will work out. The idea is that even when things may seem complicated and difficult, it is important to enjoy the good moments, no matter how fleeting they may be.


The lyrics touch on the fragility and impermanence of life, as represented by the castle of sand that is washed away by raindrops. This moment highlights the transience of even the most seemingly solid things and reminds us to appreciate what we have while we have it. The song also touches on the mystery of love, noting that strange things can come out of it, and the mirror moves as the night proves the coming of the day. In the end, the song suggests that although the night may be violent, there is no need to complicate life further and that we should simply let the good times roll.


Line by Line Meaning

With all emotions the sun sank
As night falls and the sun sets, I am overwhelmed with emotions.


I don't want to complicate my life
I want to keep things simple and not add unnecessary complexities to my life.


And the afternoon brings a vague moon
As the afternoon wears on, the moon appears faintly in the sky.


The dawn the dark
The transition from night to day, and vice versa.


At midday the illusion
The perception that things are better than they are at the middle of the day.


Of the sun gazed down on us from the sky
The sun looked down on us from the sky, casting light on the world.


Let the good times roll
Let us enjoy and celebrate life.


Because god the almighty
Invoking a higher power for a positive experience.


Will stick down his head beneath the clouds
The idea that the divine is watching over us and intervening in our lives.


Shake the earth and scream out loud
A metaphorical representation of the excitement and joy that accompanies good times.


We build a castle though of sand
Our efforts may be fragile and temporary, but we still try to achieve things in life.


Got bombed by raindrops later on
Our efforts may be disrupted or destroyed by unexpected obstacles or events.


And the magic flows and the night shows
As darkness falls, a sense of mystery and wonder is generated.


Horizon becomes level
The distinction between the sky and the earth disappears, creating a sense of unity and interconnectedness.


Menazed by the coming of dark
Entranced or fascinated by the onset of night.


A confused master of the universe
Even someone who seems to be in control of everything can still experience uncertainty or confusion.


Gets his feelings hurt
Even powerful or important people can be emotionally vulnerable or sensitive.


Obey cos you're nothing
Advice to stay humble and recognize one's limitations and insignificance.


Strange things
Unexpected or unexplainable occurrences in life.


Comes out of the mystery of love
Love can be a source of great joy, but it can also be mysterious and confusing.


The mirror moves and the night proves
Perception can be distorted or transformed in the darkness of night.


The coming of the day
The anticipation of a new day and the potential for new beginnings.


As violent as the night is
Nighttime can be associated with danger or aggression.


I don't want to complicate my life
A repetition of the earlier sentiment that life should be kept simple.


Let the good times roll
A final exclamation to embrace and celebrate life's positive moments.




Contributed by Grayson O. Suggest a correction in the comments below.
To comment on or correct specific content, highlight it

Genre not found
Artist not found
Album not found
Song not found

Challamchazz


on Fergemannen

Fergemannen

Mitt navn er Kharon. Jeg er fergemannen som frakter de døde til dødsriket.

Det hadde vært rolig den siste tiden, selv om tåken lå tykk over vannet og luften var klam og varm. Til tross for dette var det svært rolig, og svært kjedelig. Og det gikk meg på nervene.

Kipton som holder til lenger nede mot utløpet av sykdomselven Virus hadde alltid masse morsomme turer fordi han hadde en mye større båt og lå mye nærmere Helvete.

«Den nye tiden.» Sier Hades, «Vi må tilpasse oss.» Og jeg blir så jævelig irritert.

Det tok et par dager før alle skyggene klarte å karre seg etter hverandre. Det kom til å bli en travel dag og jeg så ikke enden på rekken, enda er jeg ganske lang, så mange var det.

«Dette er Penis, assistenten min.»

Ja, det var moro når jeg sa navnet hans … Ja, det var moro når jeg sa navnet hans … Ja, det var moro når jeg sa navnet hans.

Lenger oppi dammen her har Hat flåten sin og han har nesten ingen passasjerer lengre. Det har vært stille den siste tiden. Det ser ikke ut som folk blir skikkelig syke lengre. Hat fikk ansvaret for å passe på Cerberus, den femhodede hunden. Og det er da noe.

«Hvordan ser det ut, Penis?»

«Nei, det er slappe greier.»

«Får vi med alle?»

Ja, det gjorde vi mente Penis.

En mann i femtiårene med gjensydd bryst knelte foran Penis og pekte på en yngre kvinne da han inspiserte rekken. Sikkert datteren eller kona. Jeg hørte ikke hva som ble sagt, men Penis bare kjørte kneet i nesen på mannen slik at han brakk nakken. Så dro han han ut i venstre fil etter håret. Det så ikke ut til at passasjerene syntes navnet til assistenten min var så morsomt lengre.

To dager sener kom Penis tilbake til bredden.

«Nå, hvordan ser det ut?» spurte jeg spent.

«Nei, faen, over halvparten.»

«Over halvparten? Over halvparten?! Det er jo jævelig bra. Endelig litt motstand.»

Vi satte oss på benken og skulte over den blodrøde floden. Tåken hadde lettet noe helt inntil land, men lå fortsatt tykk som grøt lengre ute. Vi sovnet til lyden av klukking i småsteinene ved bredden og mumlingen blant de ventende skyggene. Tåken tyknet til og natten var ravnsvart og klam som innsiden av et dødt, stort, dyr.

Vi våknet sent neste morgen. Jeg hadde vondt i hodet. Men Penis var allerede oppe og pirket i rekkene. Varmen fra Helvete hadde tiltrukket seg tåken slik at slik at vi nesten kunne se over til Hades. Det var en vakker morgen. En av de sjeldne morgenene da vi kunne se kråkene. Som regel hørte vi bare kranglingen fra dem når de var og gnafset i likene. Men denne morgenen så vi dem fly høyt over oss mot den røde himmelen i sirkler. Skrikende til hverandre. Jo, dette var en slik morgen. En spesiell morgen. Hvor vi kunne se de gule åsene rundt Hades. Regnbuen fra de syv porter og de røde lysskjæret fra Helvete. Jeg tror ovnene var rødglødende der nede nå. Lyste fra Helvete ble sterkere og sterkere utover ettermiddagen. Jeg begynte å uroe meg for at vi kanskje ikke fikk levere. Det hadde skjedd en gang tidligere og da hopet det seg opp her på plassen, og vi fikk ikke fraktet den ene bølingen av gårde før det kom en ny, og vi fikk et svare strev med å holde orden i rekkene.

Hat kom småløpende nedover med hunden til Hades. Han hadde jo ingenting å gjøre allikevel så han tenkte det var best å hjelpe til litt. Hat hadde også sett horisonten lyse opp lenger nedi floden og regnet med at noen kom til å be ham om å … hjelpe til snart.
Vi pleide å ringe Hat om det var mye og gjøre. Og det var det denne runden. Hat var her først og fremst for å passe på Cerberus, den ekle, femhodede hunden til Hades. Og jeg ville ikke ha den der uregjerlige bikkja løpende rundt og sikle, så jeg fikk Hat til å ta seg av den. Hat brukte den til å dra vognen og det passet den bra til, der den gikk og viftet med slangehalen. Hat var ikke hans egentlige navn, men mye lettere å bruke enn «Aeacus» eller hva f … Som han egentlig het. Men som jeg syntes var et for jævelig navn å ha på en portvokter. Mens Kipton som egentlig ikke het Kipton, men «Ra-ha-da-mant-os», men «Ra-ha-da-man-tus», «Ra-da-man-tus» som jeg også syns var et for jævelig navn å ha på en portvokter.

Som dere sikkert forstår har jeg vært nødt til å gjøre en del rokkeringer, siden Hades ikke er her så mye lengre. Ja, det var lange dager. Vi hadde kommet langt nedover og rett som det var møtte vi Hat og Cerberus med vogn full av «oboler», «olobrer», smykker og juveler. Dette gikk til Persefone, Hades’ forfengelige kone og hennes mor Demeter. Alt annet gikk til Cerberus. Pels og utøy. Han hadde god appetitt. Ofte fikk Cerberus deler av halen under vognhjulet og slangen ble revet av den, og ble liggende og sprelle i veien etter oss slik at noen snart kunne trå på dem. De kunne lett bite deg i nesa.

Styxfloden fløt rød og tykk som okseblod nedover mot Helvete og kråkene satt stille ved bredden og ventet. Gnafset i hverandre og småslåss om å sitte på den største rullesteinen. Vi ventet på at skyggene skulle forsvinne slik at de kunne forsyne seg av restene etter dem. Ettermiddagssolen rødmet som et oppblåst barnefjes i speilbildet fra elven Lethe som alle venstrefiler i morgen skulle drikke av for å glemme hva de enn hadde gjort på jorden. Dette var ikke himmelen. Dette var underjorden. Hades’ og Persefones rike. Himmelen lå lengre oppe i dalen, forbi lyset i innmarkene, over broen med trollet og helt til seters for å gjøre seg feit.

Vi hentet ferga og fikk lagt den inntil brygga før mørket falt på. I morgen ville bli en stri dag da alle skyggene skulle stues om bord og fraktes over elven. Mens dette sto på fikk Cerberus løpe fritt som en gjeterhund og drive flokken. Ferga lå tung som en full vintønne i den seige floden. Bare den blåmalte rekken stakk så vidt over vannskorpen og vi måtte flytte skygger frem og tilbake for å få ferga til å ligge stabilt.

«Ingen må røre på seg!» Skrek Penis og pekte på Cerberus som satt på en pidestall helt akter med oversikt over alt som forgikk på dekk. Hat gikk og kostet og lurte på om alle hadde det greit. Store kontraster i vertskapet.

«Og nå venter vi på vind!» Ropte han når alt var på plass og seilene var heist.

Jeg satt oppe i tønnen og myste nedover floden. Det var en sval bris i luften, men ennå ikke nok til å ta tak i de store seilene til ferga. Vinden ville nok ta seg opp utover ettermiddagen når dampen begynte å stige opp av elven Styx og luften kjølnet av. Gjennom den gule tåken kunne jeg se den triste elven Acheron og videre oppover til Lethe hvor i morgen vi skulle ankre for en uke eller to slik at alle på akterdekket fikk drikke. Bak meg kunne jeg se over de godlende slettene til skyggenes kongedømme. Jeg snudde meg fort igjen fordi jeg likte ikke å se så langt bortover den veien. Jeg fikk frysninger. Jeg var en mann av underjorden og likte ikke å se for langt inn i skyggenes dal.

«Dette har vi vært med på før.» Tenkte jeg og sovnet i utkikkstønnen til tross for levenet fra kråkene på marken. Himmelen over meg var beksvart da jeg ble rykket ut av søvnen av en kastevind fra babord. Penis og Hat var allerede i full beredskap og stod begge akter ved roret.

«Det er best du kommer ned her!» Ropte Hat, men stemmen hans forsvant nesten i vinden.

Ferga begynte å svaie fra side til side og jeg merket det spesielt godt der jeg satt øverst i mastetoppen.

«Vi merket at det begynte å blåse opp, men trodde ikke det skulle ta sånn av!» Ropte Hat til meg i vinden.

«Få ned storseilet!» Ropte jeg tilbake.

Det kom til å blåse opp skikkelig og jeg begynte å tvile på om vi skulle våge å legga av gårde i det hele tatt. Ferga lå alt for tung på styrbord side og jeg måtte få alle passasjerer i skottet til å trekke seg litt mot babord slik at ferga lå horisontalt.
Da storseilet var nede rettet den seg opp igjen og alle om bord ble roligere. De skulle aldri ha kastet loss så sent på natten til en slik type vind. Det var en svært uheldig avgjørelse som måtte få følger for den som tok den. Jeg ville prøve å snu, men vi drev nedover floden og var sjanseløse på å komme oss tilbake til hvor vi var. Cerberus ble urolig der han satt på sokkelen og begynte å glefse etter oss. Jeg dro til en av hodene hans med rorpinnen.

«Gi den hunden noen honningkaker!» Ropte jeg til Hat. Det var den eneste måten å få hunden blidgjort på.

«Vi har ikke!» Var svaret.

Vi hadde altså ikke honningkaker. Det betydde at bikkja kom til å gå amok etter hvert som stormen ble sterkere. Jeg tok med meg Hat ned i skottet og så etter noen som kunne bake honningkaker. Der stod en ung brud og hennes mor lengst forut inni skottet og Hat var straks borte hos dem og forklarte situasjonen. De kunne bake. Særlig moren var overbevisende, mente han. Oppå akterdekket var det i ferd med å bre seg panikk blant passasjerene. Ferga gynget voldsomt fra side til side. Og noen ganger krenget den slik at den tok inn vann over skottet.
Plutselig åpnet himmelen seg og Guds vrede rammet oss alle med en slik kraft at vi ble totalt lammet. Det tordnet fra de tunge skyene i det de sendte ildregn nedover oss fortapte sjeler. Hvorfor kom himmelen helt ned hit til oss som seilte på elven? Jeg løp ned i skottet for å hente sauer. Det var mange trapper ned, men heldigvis kunne vi heise sauene opp igjen. Ferga krenget i babord vind og passasjerene hylte som griser. Jeg måtte holde meg i trinnene for å ikke ramle over skyggene. Etter hvert kom jeg fram til sauebingen og fikk åpnet døren. Der inne satt en gjeng med vietnamesere og spilte terning.

«Hvor er sauene?» Spurte jeg. Jeg så på uttrykket at de snakket sant når de fortalte at …

«Det var ingen sauer her.»

«Hat!» Ropte jeg inni mengden på dekk. Han stod forut ved stormasten og kappet av det avrevne seilet. Jeg så så vidt silhuetten hans i det lynet gnistret i de sorte skyene bak ham.

«Hvorfor har vi ingenting å ofre? Hvor er sauene?»

«Øh, beklager, Kharon, vi trodde virkelig ikke at det skulle bli nødvendig. Jeg beklager virkelig jeg trodde ikke det skulle bli nødvendig.»

Han var stresset nå, Hat. Og det var best å ikke hisse seg opp. Jeg måtte ikke bli sint, men det ille gudene bli nå som vi ikke hadde noe å ofre. Vi var ille ute. Cerberus hadde begynt å sikle og det sorte spyttet hans etset hull i dørken. Hvorfor måtte vi alltid ha med den der ekle drittbikkja?

«Penis, løp ned og se om vi har fått noen honningkaker ut av ovnen.»

Det var umulig å se hvor vi var hen. Men jeg hadde på følelsen av at vi ikke drev mot Tartarus slik vi skulle. Men at stormen hadde andre planer for oss. Jeg prøvde å rope ut i mengden at alle måtte forholde seg så rolig som mulig og ikke forlate plassene sine. Det var ingen som hørte meg i uværet. Det knaket i skottet og tordnet i skyene over oss. Et inferno av gudenes vrede. Alle seil var revnet. Og vi var uten evne til å manøvrere ferga der vi drev nedover strømmen. Penis, fryktløs som han var, hadde våget seg opp i tønnen for å se om han kunne få en glimt av bronseporten ved Tartarus i lyset fra de gnistrende skyene. Han kom andpusten ned igjen etter en time i tønnen, blek, men fattet.

«Det eneste jeg kunne se var et lys langt der borte.» Sa han og pekte på, hva jeg mente var, nedover floden. Det var lyset fra Helvete og det ble sterkere, mente han.

Er vi ved Lethe elven, tror du?» Spurte jeg.

Penis løp akter og bøyde seg over ripa og smakte på det sorte, tyktflytende, vannet.

«Ja, det er Lethe.»

«Goodie, goodie. Da er det bare å sette i gang fordi vi driver dit du vet.»

Stormen hadde enda krefter og ga ingen signaler om å gi seg, så det var helt umulig å planlegge noe som helst. Vinden hadde tydeligvis snudd og vi var ikke lenger på vei mot bronseporten og de velsignedes øyer. Men drev i utløpet av Lethe elven. Rundt de ni løkkene til Styx og ville drive videre nedover til Helvete. Dette nye stedet som ingen av oss egentlig hadde noe forhold til. Det var ikke vårt domene. Og selv om det var et uskyldig lite tiltak da de startet opp, må jeg at på en imponerende, om ikke på en skremmende måte hadde tatt seg opp den siste tiden. Jeg prøvde å rope til mengden, men det var nytteløst. Stemmen forsvant i natten, så jeg måtte gjøre dette på en annen måte.

«Kom igjen, Hat. Vi må bare få en bak hit og dyppe de nedi slik at de får seg en kjeft. Det er den eneste måten vi kan få det til på.»

Det kom til å bli en helvetes jobb i dette været. Vi tok på oss hansker og bandt oss fast i ripa og akter, slik at vi ikke skulle falle over bord. Så sendte vi Cerberus for å drive skyggene akter og ut. En og en dyppet vi hodene deres i den sorte floden som de ble døpt på ny. Og med jevne mellomrom ble vi opplyst av de røde flammene som kom nærmere og nærmere.

«Brom!» Sa det som om noen helte bensin på bålet. Og ferga lå som et sort skjelett mot det voldsomme bålet. Vinden hadde nok løyet noe de siste timene, men strømmen var desto sterkere og ferga var totalt umanøvrerbar. Det var umulig å si hvor vi hadde drevet de siste timene. Flammene i det fjerne var ikke noe holdepunkt, for da de var store og lyste opp på himmelen så de bare ut til å være nærmere enn de egentlig var.

«Penis, smak på vannet!»

Penis brøytet seg vei imellom skyggene og bøyde seg over ripa og akter, og fikk tatt en slurk.

«Faen, vi er ute av Lethe!» Ropte han tilbake.

«Ute av Lethe!» Skrek jeg til resten av besetningen. Det var det jeg tenkte.

«Vi er nærmere enn vi tror og vi driver feil vei.»

«Ja, dette er ikke Snåsa.» Sa Hat utmattet.

«Nei, det er det ikke.» Svarte jeg. Hva kunne jeg si? Det var jo ikke Snåsa. Det var det virkelig ikke.

Plutselig reiste akterstevnen seg slik at vi som var bak i ferga ble heist flere meter opp i luften. Baugen hadde blitt sugd ned i en malstrøm, men båten var akkurat lett nok til å ikke bli sugd helt ned i dypet.

«Hold dere fast!» Ropte jeg til passasjerene som klynget seg til hverandre i dødsangst.

Malstrømmen ville ikke slippe baugen på båten, men fulgte oss nedover floden. Rundt og rundt bar det i jevn fart. Etter hvert lå båten stabilt, men i en umanøvrerbar stilling med akterstevnen og roret tre meter opp i luften. Og slik ble vi ført nedover floden, rundt og rundt. Avrevne seil og tauverk pisket over oss som om vi var løver som skulle temmes. Og for å toppe det hele hadde begynt å hagle. Store som snøballer. Og med et øredøvende brak slo de store kulehull i det morkne tredekket så det knaste i bjelkestrukturen. Dette var Ragnarok. Jeg prøvde å få Cerberus til å jage noen av passasjerene bakover i skipet slik at vi fikk likevekt igjen. Men han var helt rabiat og umulig å gjøre det til. Han løp som en rotte imellom de stakkars døde og glefset som en skadet ulv i en saksefelle. Jeg prøvde og rette blikket opp mot tønnen. Men det var svært vanskelig å se opp mot himmelen uten å få en frossen snøball imellom øynene. Alle passasjerene hadde blikket rettet mot meg og ventet på hva jeg skulle gjøre for å redde dem ut av denne forferdelige situasjonen.

«Dream on.» Tenkte jeg.

Jeg merket etter hvert at haglebygene ble roligere, eller rettere sagt, ble mere slapsete. Og hadde ikke den vanvittige nedslagskraften lengre. Det ble varmere i luften.

«Ja, vi nærmer oss!» Hørte jeg Penis rope over meg.

Han hang i masten over hoveddekket og speidet nedover mot flammene.

«Kom ned!» Ropte jeg tilbake.

Penis kom seilende ned på akterdekket i et tau, med kniven mellom tennene som Zorro. Det hadde blitt så varmt at haglebygene hadde blitt regn. Og de levende flammene hypnotiserte alle om bord slik at det glemte å få panikk. Vi var en cirka 100 meter fra land da vi så alle smådjevlene låre om robåtene sine for å komme oss i møte. Vi merket at baugen skrapte ned i grunnen etter hvert som vi nærmet oss og jeg måtte ta en avgjørelse.

«Alle som ikke har drukket skal av her.» Sa jeg til Penis.

Det var flere av skyggene som hørte hva jeg sa og panikken bredte seg som antent bensin. Fult kaos på dekk. Men vi bare begynte å lempe folk over bord godt hjulpet av den steingale hunden. På land samlet djevlene seg langs bredden og kastet lange skygger over sandbankene, mens de pekte utover mot oss. Og rundt ferga samlet det seg flere og flere av disse små robåtene med smådjevler som drev de fortapte sjelene innover grunnen med høygaflene sine. Jeg mistet helt besinnelsen og ble som Cerberus. Det samme gjorde resten av besetningen. Fråden stod ut av munnvikene og vi var vite i øynene der vi brøytet folk over bord. Ingen finsortering av noe slag. Her måtte vi få vekk noe ballast slik at ferga kom seg av grunna. Ingen av oss hadde noe særlig lyst til å bli liggende og skrape på sandbankene her ute, mens de små ekle robåtene sirklet som gribber omkring.
Ferga ble gradvis tømt, merket jeg, for vi drev litt lettere rundt i malstrømmen. Men snuten var fortsatt forankret i sandbanken. Og jeg gikk forut og fikk flere folk bak i båten. Det var et øredøvende leven fra de fortapte da de ble jaget over bord. Noen klatret opp i masten i håp om å ikke bli oppdaget, men Cerberus jog opp som en røyskatt etter dem og fikk dem til å hoppe fra tønna ut i den tykke tåken. Robåtene hadde nå laget en ring rundt ferga og alle som havnet over bord ble drevet inn mot bredden av høygaflene. Innpå kaien kunne vi se at fangene ble kommandert i rekker og drevet innover mot varmen med hendene over hodet.

Flammene blusset kraftig opp utover morgenkvisten etter hvert som ferga ble lettere og rundt middagstid dagen etter løsnet endelig snuten fra gjørmebunnen, og vi var igjen i fri flyt. Jubelen stod høyt om bord. Alle hadde forstått hva de var i ferd med å overleve. De forstod at de hadde blitt spart for den evige pine. Vi fikk de sterkeste til å tømme skottet for vann og gjørme, og snart lå vi som en vinkork og duppet i motlyset fra flammen fra land. Det hadde vært en lang natt. Den lengste faktisk. Siden den gang Hades kom drassende med Persefone og vi måtte sitte oppe i dagevis for å passe på henne. Dette var annerledes. Ikke engang Hades hadde noen innflytelse på disse helvetes folkene. Jeg kommanderte alle som hadde erfaring til å reparere seil og tauverk, og jeg så på skyene i det fjerne at vi hadde roligere vindforhold i vente. Ingen hadde kontakt med robåtene som enda sirklet rundt skuta og filtrerte bunnen med høygaflene. Vi kunne se ovnene fra dekk og de var rødglødende. Og røyken veltet opp av pipene som en brann i en oljetank og sotet til den ellers så blå himmelen.

«Makan til sankthansbål.» Sa Penis. Som ennå gikk å slengte en og annen over bord. Han klarte ikke å stoppe helt.

Og hver gang det var et plask i vannet var robåtene på plass som en stim piraja. Ingen gikk til spille. Ingen svømte vekk eller druknet i gjørma. Alle ble raket på land.

«Sabla effektive disse her.»

Jeg klarte ikke å svare. Jeg stod bare ved rekka og lot varmen tøke meg mens jeg bevitnet det hele. Til og med Cerberus var utslitt og bare hang med hodet over ripa, mens siklet freste hver gang det nådde vannskorpen. Jeg kjente vinden blåse vår vei og gikk ned for å sjekke hvordan det gikk med seilmakeriet.
Et par timer senere var fokken oppe og ferga rettet seg opp og vi merket at det knirket svakt i skottet. Vi var i bevegelse oppover mot strømmen. Den riktige veien og for første gang på lang tid kunne vi se en åpning i himmelen i det fjerne. De velsignedes øyer glinset i lyset fra diamantporten og minnet oss på hvor vi kommer fra, og hvor vi skulle. Sannelig var det mørkt og trist her nede i Helvete. Penis var oppe i tønnen igjen og Hat gikk rundt og gjorde seg til lags med de gjenlevende passasjerene.

«Oi!» Hørte jeg oppe fra tønnen. «Det kommer en jævel fossroende oppover floden etter oss.»

Jeg myste utover elven og sannelig kom det ikke et par karer roende som gale etter ferga noen hundre meter bak oss.

«Eh, skal jeg ta imot dem?» Spurte Penis ivrig.

«Nei, vent. La oss høre hva de har å si.»

Penis kom seilende ned fra masten og landet med et brak på broen.

«La oss bare høre hva de har å si.»

Vi tok ned storseilet og la oss i le, og ventet på robåten. En kar stod forut med sort kappe og klarte så vidt å holde balansen i den lille båten, mens den andre rodde som en gal. De tok oss raskt igjen og la seg inntil akterstevnen. En svær kar kom om bord. Han vær fæl.

«Dere må kvittere.»

«Hva?»

«Dere må kvittere.»

«Kvittere?»

Penis så på meg og jeg ga tegn til at han skulle stille seg imellom Triste Gufas og robåten hans.

«Øm, for hva da?» Spurte jeg.

«Her.» Sa mannen og pekte på en strek nederst på kartet.

Han ga meg pennen og jeg skrev under.

«Takk, det var alt.» Sa han og gikk ned leidet og dro det vekk.

Penis så skuffet på meg. Men jeg var trett og gammel. Bak oss freste flammene som en glødende sol som kysset horisonten i det fjerne. Som en smelteovn sett gjennom sveisebriller. Det var uvirkelig det hele. Noen ganger blusset de opp og kastet skygger langt oppå himmelen. Nå kunne det brenne der nede enda en stund og det var vel slik det måtte være. Det var som sagt utenfor mitt domene. Og gudene fikk gjøre opp seg imellom. Jeg var bare en ydmyk fergemann, en enkel arbeider, et lite tannhjul i det store maskineriet. Og om den store maskinen skulle stoppe var det lite jeg kunne gjøre fra eller til. Men det skulle ikke stå på meg. Jeg skulle flytte kjettinger og drive i rever, snurre og gå til tiden rant ut i sanden. Til skuta drev i fossen, til solen var brent opp. Ja, det skulle ikke stå på meg.

More Versions